Krigshistorier med kommunikasjonslæring

Jeg har opparbeidet meg operativ erfaring med å være under ild fra bombekastere, artilleri og skarpskyttere som jeg tror vil være nyttige erfaringer for næringslivet. Her er jeg med den serbiske hæren i 2001 like før de skulle innta ground safety zone i Sør-Serbia hvor det kun hadde vært albansk gerilja i to år. Mange av disse krigshistoriene skrev jeg om som utskremt reporter for Aftenposten.

Jeg har opparbeidet meg operativ erfaring med å være under ild fra bombekastere, artilleri og skarpskyttere som jeg tror vil være nyttige erfaringer for næringslivet. Her er jeg med den serbiske hæren i 2001 like før de skulle innta ground safety zone i Sør-Serbia hvor det kun hadde vært albansk gerilja i to år. Mange av disse krigshistoriene skrev jeg om som utskremt reporter for Aftenposten.

Etter en uke i Oslo med gode møter med næringslivsledere og kommunikasjonsfolk er jeg nå tilbake på trøndersk jord. Møtene jeg har hatt gjør at jeg tror at næringslivet kan være interessert i at jeg kan ha et kaldt hode når det stormer. Jeg får ikke panikk i skarpe situasjoner, enten det dreier seg om å være under ild fra bombekastere, artilleri eller skarpskyttere eller turbulent krisehåndtering som politiker.

La meg gi noen smakebiter på hvordan livet mitt som kommunikator har vært, og jeg mener selv jeg har vært privilegert som har levd et spennende liv, selv om jeg kanskje har strukket strikken litt langt noen ganger.

I januar 2000 ble korporal Kahrs forunderlig forvandlet til klossmajor Kahrs med to striper og en stjerne. Forsvaret gav meg til og med en Glock pistol med 17 venner i magasinet og sendte meg til Kosovo. Jeg skjøt nesten en hund, men ellers pakket de meg godt inn i Forsvaret, og jeg fikk ikke noe særlig operativ erfaring.

Da jeg var ferdig med tjenesten som presseoffiser fikk jeg imidlertid god operativ erfaring som krigsjournalist, og jeg vet hvordan det føles å være under ild fra bombekastere, artilleri og skarpskyttere. I den tiden Aftenposten ikke var like nøye som i dag med å kreve at frilansere skulle ha sikkerhetskurs og lignende, var jeg Per Kristian Haugens utskremte mann på Balkan under konfliktene i 2000, frem til det smalt i USA 11. september 2001. Erfaringene mine som krigsjournalist er noe jeg aldri ville vært foruten, og jeg vet at jeg ikke får panikk i skarpe situasjoner.

Etter 11. september, reiste jeg til Iran, Afghanistan og Pakistan for å følge i Osama bin Ladens fotspor. På den pakistanske landsbygda levde jeg en hånd-til-munn tilværelse, og jeg opplevde menneskehandel, tvangsekteskap og islamsk ekstremisme, selv om jeg også opplevde veldig mye gjestfrihet. Dette var en meget viktig dannelsesreise, men hvis jeg skal tilbake til Pakistan eller en lignende kultur, må lønnen være meget god….

I denne regionen skrev jeg mest for det amerikanske magasinet Christianity Today, og i noen situasjoner i kontakt med myndigheter var det greit å gi inntrykk av at jeg var amerikaner. I andre situasjoner var det mer passende å være norsk hvor amerikanerne ikke var like populære. Wall Street Journal journalisten Daniel Pearl var i Pakistan samtidig med meg, og han ble kidnappet og halshugget.

Dette er en helt sann historie. Jeg haiket i et føderalt fengselsområde i USA med store skilt om å ikke plukke opp haikere. En krise er ikke alltid en krise....

Dette er en helt sann historie. Jeg haiket i et føderalt fengselsområde i USA med store skilt om å ikke plukke opp haikere. En krise er ikke alltid en krise…. Les også min artikkel Little Pilgrim’s Progress, Surviving Michigan’s untamed, wild Upper Peninsula without passport, money or a credit
card.

Jeg har nok alltid vært tiltrukket av kriser, som da jeg endte opp med å haike i et føderalt fengselsområde i USA, Thanksgiving 1994, med store skilt: Prison area, do not pick up hitchhikers. Se hvordan det gikk i min artikkel En krise er ikke en krise.

Etter at min FB venn Ole Johan Grimsgaard-Ofstad ble halshugget av IS i fjor, var VG og mange andre av riksmediene på meg for å få informasjon. Jeg har aldri møtt Ole Johan og jeg kjente han ikke, men jeg skulle gjerne ha fortalt historien om hvordan han skiftet side fra kroatisk til serbisk side under den bosniske borgerkrigen. Historien om hvordan han plutselig dukket opp på sambandet til UNIFIL i Libanon på 90-tallet er også interessant. Da ville han verve seg til Hezbollah. Kanskje finner jeg noen som har lyst til å lage film sammen med meg om Ole Johan?

De siste par årene har jeg brukt i det lille partiet Demokratene i Norge. Her har jeg vært med i den strategiske toppledelsen, og jeg bruker mine egenskaper med å være rolig under ild og stress til å håndtere politiske kriser. 20. september tok jeg avskjed med politikken, mye fordi jeg ikke kunne stå inne for måten en mann som Max Hermansen kommuniserer og baserer sitt liv på hat og frykt mot muslimer. Dette skriver jeg om i min artikkel To år med krisekommunikasjon.

Ledende kommunikasjonsfolk har anbefalt meg å selge meg inn for å dele mine erfaringer med for eksempel selskaper som har høy fokus på sikkerhet. Jeg har ikke mye kommunikasjonsteori, men jeg tror den praktiske, operative erfaringen min vil være attraktiv for næringslivet. Aktuelle bransjer kan være telekom og ikke minst konferanser som handler om sikkerhet og krise. Offentlige etater som Arbeidstilsynet, DIFI, DSB, politi og nødetater tror jeg også kunne dra nytte av mine erfaringer.

Hadde jeg blitt tilbudt en fast jobb i et firma som for eksempel Geelmuyden Kiese, er det noe jeg måtte vurdere seriøst, men jeg har mest lyst til å ha en frirolle, bo i Beograd hvor jeg ikke har noen språkbarrierer, fyke rundt i slalåm mellom bilene på scooter og reise til Norge ved behov.

Krisekommunikasjon er en snever bransje, og det er ikke sikkert det er noe jeg kan gjøre på fulltid. Imidlertid har jeg også bred erfaring på andre områder. Her kan jeg hjelpe næringslivet med deres strategiske kommunikasjon.

På kvelden 23. oktober sendte jeg eposten En kaffe i Oslo? til 6300 LinkedIn kontakter. Jeg hadde planlagt å sove på nattoget til Oslo, men jeg ble sittende mesteparten av natten og svare på eposter. En av dem som svarte på eposten min var en næringslivsleder som som ville lære mer om måten jeg jobbet med nettverk. På kristiankahrs.com/linkedin, har jeg skrevet om hvordan jeg tror vi kan bygge nettverk på LI, og jeg har ikke fått en eneste sur epost. Jeg kunne vise henne viktigheten av å være strategisk og organisert med adresselister og digital kommunikasjon.

Mange av møtene i Oslo hadde jeg på Mesh, stedet for gründere liker å treffes. Forrige onsdag fikk jeg en hyggelig epost fra Idar Vollvik. Han hadde planlagt å møte en kineser som ikke dukket opp, og istedet inviterte han meg til lunsj på Mesh. Han spurte hva jeg baler med. Jeg kunne fortelle mine historier, og han fortalte hva han baler med, altså den kule spillappen Geddit.

Det gir en flott energi å være sammen med folk som Idar som tør å satse og som kommer seg opp etter å ha gått på snørra. I Geddit kan du vinne en iPhone hver uke og hver måned får vinnerne gratis bruk av en splitter ny Porsche. Uten å ha brukt mye på annonsering har Idar allerede fakturert sin første million. Last ned Geddit for Eple eller Android.

Er det noen som kan ha bruk for min kompetanse? Se gjerne min fyldige og klikkbare CV på kristiankahrs.com/cv.

Vi snakkes sånn plutselig.

Leave a Reply