En krise er ikke en krise

Dette er en helt sann historie. Jeg haiket i et føderalt fengselsområde i USA med store skilt om å ikke plukke opp haikere. En krise er ikke alltid en krise....

Dette er en helt sann historie. Jeg haiket i et føderalt fengselsområde i USA med store skilt om å ikke plukke opp haikere. Klikk for større bilde. En krise er ikke alltid en krise….

Etter et forventet valgnederlag som stortingskandidat i Sør-Trøndelag for Demokratene i Norge, er jeg nå ute etter en jobb som hvor jeg kan bruke det jeg har lært om kommunikasjon, både som journalist og på den andre siden av bordet når jeg har svart på vanskelige spørsmål som politiker. Utforsk gjerne min klikkbare og innholdsrike CV som er full av lenker til det jeg har gjort.

Drømmejobben min er å hjelpe mennesker som har kommet i en vanskelig situasjon. Kanskje har de kommet med dumme uttalelser i media eller kommet i en annen krise. Men en krise er ikke alltid en krise, og jeg er ikke en mann som lett får panikk. For meg er kriser sjelden et problem, snarere en utfordring. La meg forklare med en historie fra mitt eget liv.

Vi skal tilbake til 1994. Thanksgiving feires i USA den fjerde torsdagen i November, og oppe i ingenmannsland i Michigans Upper Peninsula, nær byen Sault Ste. Marie ved den kanadiske grensen er det ofte kaldt og guffent på denne tiden. En halvtimes kjøretur utenfor byen finnes en føderal fengselsone med fem store fengsel, med store skilt: PRISON AREA. DO NOT PICK UP HITCHHIKERS.

Like ved et av disse skiltene, med tynne tennissko, ubarbert og med en søppelpose over hode som beskyttelse mot sludd og snø sto jeg der uten penger, pass, VISA kort eller studentvisum. Hvordan havnet jeg der? Les hele historien her.

Minneapolis, hvor jeg bodde, var ti timers kjøretur unna. Joda, jeg haiket for å komme meg hjem, ble stanset av Michigan State Troopers som ikke ville jeg skulle haike på vegen deres, og til slutt ble jeg havnet jeg i tettstedet Norway, Michigan med 3000 innbyggere. Det hadde blitt to på natta, og temperaturen hadde sunket til minus 7. Det var da eieren av bensinstasjonen hadde barmhjertighet med meg. Hun tok meg inn og ropte «Anyone going to Minneapolis? This poor little guy needs a ride!» og fikk skyss hjem.

Siden den gang har det ikke vært noen mangel på interessante historier. Jeg har ofte tøyd strikken lenger enn de fleste, og jeg er glad for at jeg har fått testet min evne til å holde roen når jeg har vært under ild som krigsjournalist. Det har også vært bra å holde hodet kaldt når jeg har levd på et eksistensminimum på den pakistanske landsbygda på jakt etter Osama bin Laden og de som støttet han. Dette er opplevelser jeg aldri ville vært foruten, og det gjør at jeg har helt spesielle egenskaper som gjør meg bedre i stand til å hjelpe andre.

I dag bruker jeg mye av de samme egenskapene når jeg er en god mentor og samtalepartner for de som føler seg urettferdig behandlet av media, de som er sinte og frustrerte. Jeg kan fortelle dem at de de må smile på utsiden selv om de fråder innvendig. Jeg forteller dem hvordan de kan være den moralske vinneren hvis de ikke lar seg lure til å bli provosert og svare med samme skyts som meningsmotstandere og media angriper med.

Nå håper jeg at det finnes noen i mit LI nettverk som har bruk for en mann som meg, som har levd et liv litt utenfor boksen. Jeg er tilgjengelig på telefon 93002522 døgnet rundt, og jeg svarer raskt på epost.

Mvh

Kristian Kahrs

Leave a Reply